Når jeg forteller, i ulike sammenhenger, at jeg jobber med kunst, blir jeg fra tid til annen møtt med spørsmål om hvor jeg finner inspirasjon. Den første tanken som slår meg, gjerne følgende av et panikkaktig jernteppe, er at jeg burde komme med navn på alle kunstnere jeg ser opp til. Når jeg nå har sittet en stund å tenkt på hva som faktisk inspirerer meg, ble jeg først oppmerksom på at jeg er usikker på hvordan inspirasjon egentlig defineres.

Min venn, google, forteller at det å inspirere er å “tilskynde, stimulere eller oppmuntre til handling.” Jeg beundrer en lang rekke kunstnere, og blir både ubevisst og bevisst påvirket av andre kunstneres virke. Likevel er det ikke først og fremst i møte med andres verk at jeg føler meg mest inspirert til å produsere. Det er heller svermen av alt som til slutt har resultert i verket, som gir meg mest inspirasjon. Prosessene til de ulike kunstnerne; skissene, historiene, atelierene, notatene, de uperfekte test-trykkene. Lekingen og letingen etter et uttrykk. For min del er det her den smittsomme kreative energien ligger.