Selv om kunst er noe som alltid har hatt en sentral rolle i mitt liv, har jeg ikke nødvendigvis tenkt at jeg skal “bli” kunstner. Jeg har alltid tenkt at kunsten skulle være et fristed, laget av - og for - meg. Jeg ville beskytte den, holde den trygt og skjult på mine helt egne premisser. Når jeg først skulle åpne dørene og vise frem strekene, kunne jeg ikke ha bedt om en finere arena enn den jeg fikk fra kunstlaget på Hareid. Med lave skuldre og en tilsynelatende urokkelig tillit, lot de meg skape min første utstilling, på mitt vis. Tusen takk til Hareid Kunstlag, til familien min som har ryggen min i alt jeg måtte finne på, og til kjente, semikjente og ukjente som kom for å se.